Sound of Science

På NTNU, St.Olavs Hospital – Laboratoriebygget LA21

22.03.2012 kl 1900-2200

v/Tore Vagn Lid (ordstyrer for kvelden)

For fire år siden, når arbeidet med Elephant Stories (Transitatret-Bergen/Festspillene i Bergen /Nationaltheatret) begynte, lå NRKs Hjernevask bare i planfasen. Fremdeles hadde ikke antall amerikanske barn på ADHD medisin passert 10prosent, og enda hadde ikke nevro-kriminologien nådd VGs framsider.

Elephant Stories – “Biologisuitens” første Sats – prøvde ved hjelp av musikkteateret å få til en generalprøve på de ”drama som lå foran oss”, iscenesette en konfrontasjon mellom ulike perspektiv på mennesket, dets forhold til (egen) natur og frihet. Konteksten var – skrev vi i programmet – en ny bølge av ”naturalistisk” vitenskap, så kalt nevrovitenskap – som tok markedsandeler i stadig flere vitenskaplige disipliner, fra nevro-estetikk, over evolusjonspsykologi og til nevro-økonomi.

For meg var tanken, eller bedre – mistanken – denne: Historien har igjen og igjen vist at når vitenskapen om mennesket skifter paradigme, når gammel innsikt forkastes til fordel for nye forklaringer og modeller, og det som en gang var sant ikke lenger er sant, påvirker dette også menneskets selvforståelse, samfunnets institusjoner, rettsvesenets fundament – ja, selve grunnlaget for menneskelig samhold og samhandling.

Om vår tids ny “biologiske revolusjon” nettopp skulle bære bud om et slikt paradigmeskift, hvordan vil dette påvirke oss, vår selvfølelse, våre institusjoner, vår rettsoppfattelse? Hvilke konflikter og problemer vil forsvinne? Hvilke konflikter – og dermed nye drama – vil dukke opp?

Nå, flere år etterpå; etter ”Hjernevask”, etter at forskningsråd over hele verden har gitt sine tildelinger til nevrovitenskapens potente aktører, er denne grønne bølgen over oss for alvor og feirer triumfer på område etter område. Det som ennå i 2009 ble sett på som ”obskure kilder” og ”positivistiske ekstremister”, har for lengst fått taletid og prestisje, og har også fått være med å forme mediebildet. I tillegg har enorme muligheter åpner seg; det ingeniøren var for etterkrigstidens kraftsosialister er bioingeniøren blitt for våre politikere. “Vi kan i prinsippet forklare alt” – sier lederen for Kavlisenteret ved NTNU, og følges opp av en kjent psykiater i Aftenposten som “vil hevde nevrovitenskapen som grunnlag for alle menneskelige forklaringsmodeller.” Nevrologen Adrian Raine, som også i 2009 var (fjern)invitert til Elephant Stories i Bergen, gir oss nå sine teorier om psykopatens medfødte hjernesubstans over dobbeltsider i VG. På kunsthallen i Bergen begeistrer tankene til grunnleggeren av nevroestetikken – Zemir Zeki – et kunstdedikert publikum som for tre år siden aldri hadde forholdt seg til aminosyrer og dopaminer. Senter etter senter – med biologi eller nevrologi i navnet – utropes til steder for “fremragende forskning”, og belønnes deretter. Og det – helt sikkert med rette!

Men spørsmålet, eller mistanker forblir: Hva gjør så denne grønne revolusjonen med vår selvforståelse, og derfra med vårt syn på våre barn, våre medmennesker? Politiske partier har like lite gjort dette til problem/mulighet som brorparten av landets filosofer, kunstvitere og sosiologer. Det samme gjelder kunsten, selv om kanskje nettopp kunstrommene – opptatt av drama og konflikt – skulle være godt rustet til å røre nettopp ved slike forhold.

“Fremskritt er å forstå mer og mer av det  udramatiske som dramatisk.” (G. Hauptmann)

På 1880tallet – når Darwins og Spencers “naturalisme” og August Comtes ”positivisme” for alvor slo inn i et (til da) idealistisk og romantisk menneskesyn – var det nettopp kunsten som tenkte videre der biologisk vitenskap sluttet.

Med Hauptmann, Holz, Zola, Ibsen og Strindberg trengte naturalismens nye menneskesyn også for alvor inn i kunstrommet. Kunsten stilte seg åpen og forsøkte å ta konsekvensen av en helt ny naturvitenskap som så mennesket som forutbestemt gjennom arv og miljø. Borte var idealistiske forestillinger om mennesket med sine valg, og sine ”uendelige muligheter”. Tilbake stod nådeløse skjebner, bestemt en gang for alle gjennom familie, klasse, og etter hvert også – rase og hodeform.

I dag fascineres samtidsmusikere av ”musikk komponert via elektroder festet til hjernen”, en begeistret Robert Wilson designer Hjerne-utstillinger på museer og billedkunstnere lar seg inspirere av fargekodene til MRI-Skannere. I samtidsteateret ropes det på ”antiintellektualisme” og ”kontemplasjon”. Men dersom det er rett at vi nå, over hundre år senere, er vi på vei inn i en ny vitenskapelig tidsalder, en ”ny naturalisme”, der større og større deler av våre liv forklares som arvelige biologiske og kjemiske prosesser, så gjenstår fortsatt det mer krevende spørsmålet: Hva betyr denne nye og opplyste tiden for oss som mennesker? Hva bærer den med seg av nye spørsmål, nye drama – nye tragedier? Stilles spørsmålene på denne måten, må stikkord fremdeles være åpenhet, og fascinasjon. Men fascinasjonen må også – som på 1880tallet – følges av kritisk diskusjon og, om nødvendig, produktiv konfrontasjon. Også om det skulle innebære å – for en stakket stund – ta farvel med teateret, kunstpublikumet og kunstrommene, til fordel for et forøk på å ”utvide” seminarformen ved hjelp av noen mennesker som normalt sett tituleres med yrkestittel ”kunstner”. Som seminar er derfor Sound of Science heller ikke for generelt teaterinteresserte tilskuere, men for deltakere med spesiell interesse for det som her står på spill.

På vegne av Transiteatret-Bergen

Tore Vagn Lid,